Derfor er distriktene et fundamentet for norsk verdiskapning

I sitt innlegg i Nettavisen den 08.01.25 trekker Ansvarlig redaktør i Nettavisen, Gunnar Stavrum frem påstanden om at Oslo og hovedstadsområdet bærer landets økonomi, mens distriktene mottar milliardstøtte. Dette er en forenkling som ignorerer det grunnleggende faktum: Distriktene er ryggraden i Norges verdiskapning.

Ressursene ligger i distriktene

Det er i distriktene vi finner oljen, gassen, fisken, skogen og mineralene – ressursene som utgjør grunnlaget for nasjonaløkonomien. Uten disse ville ikke Norge hatt det velstående samfunnet vi kjenner i dag. Oljeplattformene ligger i havet utenfor kysten, fiskeriflåten opererer fra små havner, og vannkraften som driver landets strømproduksjon, kommer fra elver og fjorder langt unna hovedstaden.

For eksempel står olje- og gassindustrien alene for omtrent 40 % av Norges totale eksportinntekter, og sjømatsektoren bidrar med over 150 milliarder kroner årlig i eksportinntekter. Disse verdiene skapes i stor grad i distriktene.

Hva hadde Oslo vært uten disse ressursene? Det er vanskelig å forestille seg. Uten olje og fisk ville mange av de store næringene og selskapene i hovedstadsområdet ikke hatt noe å administrere, finansiere eller selge. Verdiskapningen i Oslo er dypt avhengig av ressursene som hentes ut i distriktene. Hovedstaden fungerer som et bearbeidings- og distribusjonssenter, men verdien som skapes der, står på skuldrene til distriktene.

Høyere andel uføretrygdede – hvorfor?

En annen påstand som ofte trekkes frem, er at det er flere uføretrygdede i distriktene, spesielt i Nord-Norge. Dette er delvis sant, men vi må se på hvorfor. Mange av yrkene i distriktene, som fiske, landbruk, bygg og anlegg, er fysisk krevende og innebærer stor belastning på kropp og helse over tid. Dette øker risikoen for skader og slitasje, som igjen kan lede til uføretrygd.

For eksempel er andelen uføretrygdede i Troms og Finnmark på rundt 12,5 %, sammenlignet med landsgjennomsnittet på 10,5 %. I Oslo er andelen betydelig lavere, kun 6,4 %. Dette reflekterer ulikheten i arbeidsbelastning og muligheter for tilrettelagte jobber.

I tillegg mangler distriktene ofte tilrettelagte arbeidsplasser og fleksible jobber for personer med nedsatt arbeidsevne, noe som gjør det vanskelig for dem å forbli i arbeidslivet.

Hvem får mest overføringer?

Det er også verdt å nevne at distriktene mottar visse tilskudd, som Nord-Norge-tilskuddet og differensiert arbeidsgiveravgift, for å kompensere for store geografiske avstander, høye transportkostnader og lavere befolkningstetthet. Men samtidig kanaliseres store deler av verdiene skapt i distriktene tilbake til hovedstadsområdet, hvor store selskaper har sine hovedkontorer og der mye av skatteinntektene fra olje og fisk sentraliseres.

En mer rettferdig analyse må ta hensyn til at verdiskapning og ressursuttak i distriktene finansierer mye av velferdsstaten som kommer hele landet til gode.

Kunne verdiskapningen skjedd i distriktene?

En del av verdiskapningen som nå skjer i Oslo, kunne i prinsippet skjedd i distriktene. Det finnes ingen naturlov som sier at administrasjon, finans eller innovasjon må skje i hovedstaden. Med bedre infrastruktur, desentralisering av offentlige arbeidsplasser og investeringer i distriktene, kunne flere ressurser blitt foredlet og administrert lokalt. Dette ville ikke bare skapt arbeidsplasser i distriktene, men også styrket nasjonaløkonomien ved å spre verdiskapningen.

En gjensidig avhengighet

Det er en gjensidig avhengighet mellom by og distrikt. Oslo og andre byer nyter godt av ressursene som hentes ut i distriktene, mens distriktene drar nytte av byenes kapital, nettverk og tjenester. Men det er viktig å erkjenne at uten distriktene ville ikke Norge hatt noe grunnlag for sin økonomiske suksess. Ressursene, arbeidskraften og innsatsen fra distriktene er fundamentet som alt annet bygges på.

Snøkrigen og krisemaksimeringen

Når det nå meldes om økende skredfare, med det resultatet at veier blir stengt i dagesvis, forholder vi i distriktene oss til det, selv om det påvirker transport av varer og folk i regionen. Dette er noe som skjer hele vinteren, uten at det er live "krisesendinger" på alle plattformer, hvor det står en reporter ved en stengt bom.

La oss snakke litt om snø, Gunnar Stavrum. Etter at det falt noen få centimeter snø i Oslo-området, ble det krisemaksimert med døgnet rundt-nyhetssendinger og panikkmeldinger om "ekstremvær". For oss nordpå, som akkurat har måket oss ut av husene etter en natt med både 50 cm snø og vindkast som blåste oss nesten til Russland, er dette rett og slett underholdende.

Vi vet at det er vinter i Norge i januar. Vi setter på vinterdekk, tar det rolig på veiene, og kanskje til og med holder oss hjemme hvis været virkelig herjer. Ingen live-dekning, ingen nasjonal krise – bare en vanlig torsdag i Nord-Norge.

Det kan være greit å minne Oslo-folket på at Norge er større enn hovedstaden. Mens dere håndterer deres "snøkriser", sørger vi i distriktene for å holde landet i gang. Så neste gang det kommer et snøfnugg i hovedstaden, husk at vi nordpå tar det som en helt vanlig vinterdag. Og vi gjør det med et smil.

En avsluttende refleksjon

Denne artikkelen fra Gunnar Stavrum har fått meg til å reflektere over valg av nyhetskilder. Etter å ha lest dette innlegget, har jeg bestemt meg for å slutte å lese Nettavisen. Det finnes mange andre gode kilder til informasjon på nett som gir et mer balansert og faktabasert perspektiv.